Fortellermodus
Las Meninas
Velázquez bygger et kongelig portrett rundt spørsmålet om hvem som ser på hvem.
- Et stort atelier åpner seg rundt infanta Margarita.
- Infantaen står i hvitt mellom to hoffdamer.
- Velázquez tar en pause ved det høye lerretet til venstre.
- Kongen og dronningen vises bare i speilet på bakveggen.
- José Nieto stanser i den lyse døråpningen bak gruppen.
- Flere figurer ser utover og trekker oss inn i rommet.
Las Meninas er et maleri fra 1656 av Diego Velázquez som viser den unge infanta Margarita blant hoffdamene og tjenerne sine ved hoffet, med maleren selv ved et enormt lerret og kongen og dronningen gjenspeilet i et speil; det henger i Museo del Prado i Madrid.
Hva viser Las Meninas?
Rommet åpner seg rundt infanta Margarita, hoffdamene hennes og en maler i arbeid. Lyset kommer fra høyre og fremhever figurene mot det dype interiøret. Vi virker å ha kommet midt i et møte.
Velázquez malte Las Meninas i 1656. Verket samler et gruppeportrett, en atelierscene og et spørsmål om selve det å se. Personene kan identifiseres, men den nøyaktige situasjonen gir fortsatt rom for ulike tolkninger.
Museo del Prado, som eier maleriet, forklarer at det ble malt i 1656 i Cuarto del Príncipe i Alcázar i Madrid – nettopp det rommet det viser. De fleste personene rundt infantaen ble identifisert av kunstskribenten Antonio Palomino, hvis historie om spanske malere, utgitt i 1724, ga Las Meninas et eget avsnitt, som det eneste verket han behandlet på den måten. (Museo Nacional del Prado)
Hvem er personene i Las Meninas?
Infantaen står nær midten mellom hoffdamene. En kneler for å tilby henne et lite kar, mens en annen bøyer seg mot henne. Bevegelsene samler oppmerksomheten om barnet uten å la resten av rommet forsvinne.
Ifølge Prado blir infantaen oppvartet av to av dronningens meninas, eller hoffdamer: María Agustina Sarmiento og Isabel de Velasco. Til høyre står Mari Bárbola og Nicolasito Pertusato, som erter en mastiff; bak dem står hoffdamen Marcela de Ulloa ved siden av en guardadamas, eller ledsager, og kammerherren José Nieto venter i døråpningen bakerst. (Museo Nacional del Prado)
Til venstre står Velázquez ved et stort lerret med en malt overflate vi ikke kan se. Han har trådt tilbake med redskapene i hånden. Tilstedeværelsen hans gjør selve malerarbeidet til en del av hoffscenen og gir kunstneren en plass i det kongelige husholdet.
Det røde korset på Velázquez’ bryst er tegnet for Santiagoordenen, som han ikke fikk før i 1659, tre år etter at maleriet var ferdig. Ifølge Palomino beordret kongen at det skulle legges til etter kunstnerens død, og noen sa at Filip malte det selv. Fra Velázquez’ belte henger nøklene til embetene hans ved hoffet: I 1651 var han blitt utnevnt til palassets kammerherre, en stilling som ga status, men lot ham få lite tid til å male. (Wikipedia)
José Nieto stanser i den lyse døråpningen bakerst. Vi vet ikke sikkert om han kommer eller går. Lyset rundt ham åpner en annen vei gjennom rommet og fører blikket inn i dybden.
Hvem ses i speilet i Las Meninas?
Kongen og dronningen vises i det lille speilet på bakveggen. Speilbildene antyder et rom utenfor den synlige scenen. De får oss til å tenke over hvor kongeparet kan stå, og hvordan vår synsvinkel henger sammen med deres.
Prado identifiserer ansiktene i speilet som Filip IV og Mariana av Østerrike, infantaens foreldre, som ser på scenen; museet leser øyeblikket som at infantaen og tjenerne hennes stanser opp idet kongeparet kommer inn. For museet gjør speilet bildet til en refleksjon over selve det å se, der betrakteren blir bedt om å tenke over grensene mellom maleri og virkelighet og sin egen plass i scenen. (Museo Nacional del Prado)
Hvor kongeparet står, har vært grundig omdiskutert. Det vanligste synet er at de sitter modell for lerretet Velázquez maler, slik at bildet viser rommet fra deres ståsted; kunsthistorikerne H. W. Janson og Joel Snyder mente i stedet at speilet gjengir portrettet på Velázquez’ skjulte lerret. Ingen enkelt teori har vunnet allmenn tilslutning. (Wikipedia)
Figurene ser ikke alle i samme retning. Noen tar seg av infantaen, noen ser utover, og andre virker opptatt av sine egne handlinger. Blandingen får scenen til å kjennes flyktig, selv om oppstillingen er nøye kontrollert.
Hva skjedde med Las Meninas etter 1656?
De tidligste inventarlistene kalte bildet La Familia («Familien»). Det ble skadet i brannen i 1734 som ødela Alcázar, og ble restaurert av hoffmaleren Juan García de Miranda, som malte nesten hele infantaens venstre kinn på nytt. Lerretet er også blitt beskåret både på venstre og høyre side. (Wikipedia)
Det ble værende i den kongelige samlingen, flyttet med til det nye kongelige slottet i Madrid og kom til Museo del Prado da museet ble grunnlagt i 1819. Prados katalog kalte det Las Meninas for første gang i 1843. På grunn av størrelsen, betydningen og verdien lånes maleriet ikke ut til utstillinger. (Wikipedia)
Hvorfor er Las Meninas så berømt?
Prado kaller rommet et av de mest troverdige rommene som noen gang er malt i vestlig kunst, og bildet et avgjørende skritt mot illusjonismen, der Velázquez går lenger enn likheten og antyder selve livet. Siden Palomino har det aldri mistet sin status som mesterverk, og få malerier har vakt så mange og så ulike tolkninger. (Museo Nacional del Prado)
Kunstnere har svart på det helt siden. Den italienske maleren Luca Giordano kalte det «maleriets teologi», Francisco Goya laget en radering etter det i 1778, og mellom august og desember 1957 malte Pablo Picasso 58 tolkninger av bildet og figurene i det, som i dag fyller en sal i Museu Picasso i Barcelona. (Wikipedia)
Maleriet forbinder det synlige rommet med plassen foran det. Det usette lerretet, speilet og de utovervendte blikkene holder vår egen plassering åpen. Vi ser på hoffet og føler samtidig at vi kanskje har kommet inn i synsfeltet deres.
Detaljene i overblikk
Kilder og videre lesning
- Las Meninas — Museo Nacional del Prado
- Kunstnerens biografi: Diego Velázquez (Wikipedia, engelsk)
- Las Meninas (Wikipedia, engelsk)