Fortellermodus

Ofelia

John Everett Millais · 1851-2 · Oljemaling på lerret · Bildebærer: 76,2 x 111,8 cm; ramme: 110,5 x 145,8 x 14,5 cm · Tate

Millais omgir den druknende Ofelia med en elvebredd der den detaljerte skjønnheten skjerper tragedien.

Ofelia av John Everett Millais: en ung kvinne i en sølvskimrende brodert kjole flyter på ryggen i en mørk bekk med ansiktet og de åpne hendene vendt opp og blomster som driver ved siden av henne, med siv til venstre, et piletre over henne og en tett, grønn bredd av planter og hvite villroser bak henne. — Ofelia, John Everett Millais, 1851-2. Google Art Project / Wikimedia Commons · John Everett Millais · Ofelia · 1851–2 · Tate · Offentlig eiendom

Dette er Ofelia fra Shakespeares Hamlet, som drukner i en bekk full av blomster.
Ansiktet hennes vender oppover mellom sivene.
Tette siv fyller den venstre elvebredden.
Den sølvfargede kjolen brer seg over vannet.
Klare blomster driver ved siden av den senkede hånden.
Villroser blomstrer over kroppen som flyter.
Blomstene fortsetter å blomstre rundt et liv som glir bort.

Ofelia er et maleri fra 1851–2 av John Everett Millais som viser Shakespeares Ofelia flytende i en blomsterstrødd bekk like før hun drukner; det tilhører Tate og henger i Tate Britain i London.

Hva skjer i Millais’ Ofelia?

Først virker scenen fredelig: en ung kvinne flyter i en bekk, den lyse kjolen brer seg over vannet, og planter fyller breddene. Men dette er Ofelia fra Shakespeares Hamlet, som drukner midt i denne overfloden av liv.

Millais holder scenen i en urovekkende stillhet. Ofelias munn er åpen, og håndflatene vender oppover mens kjolen brer seg over overflaten. Vannet bærer skikkelsen et øyeblikk samtidig som scenen leder mot hennes død.

Tates katalogtekst plasserer scenen i 4. akt, 7. scene av Hamlet. Drevet fra forstanden etter at faren hennes er drept av Hamlet, hennes elskede, faller Ofelia i en bekk når en gren brekker mens hun klatrer for å henge opp kransene sine. I dronning Gertruds beretning holder de utbredte klærne henne oppe en stund mens hun synger brokker av gamle viser, til den vanntunge kjolen trekker henne ned «til gjørmet død». (Tate)

Hvor malte Millais Ofelia?

Landskapet var ingen løst malt bakgrunn. Millais arbeidet utendørs ved Hogsmill-elven nær Ewell og studerte bredden med nesten sta oppmerksomhet. Blader, gress, vannplanter og gjørme får den omsorgen en annen maler kanskje ville reservert for et ansikt.

Millais begynte på bakgrunnen i juli 1851 ved Ewell i Surrey og malte den etter nøye iakttakelse av naturen, slik Det prerafaelittiske brorskaps mål krevde. I et brev som siteres i Tates katalogtekst, klaget han over at fluene i Surrey var «mer muskuløse» enn andre steder, at han var blitt truet med innkalling for fredsdommeren for ulovlig ferdsel og ødeleggelse av høyet, og at han risikerte å blåse ut i vannet. (Tate)

Han skal ha arbeidet ved Hogsmill-elven i opptil 11 timer om dagen, seks dager i uken, i fem måneder. Da været ble vindfullt og snørikt i november, fikk han bygget en hytte av fire flettede grinder kledd med halm, slik at han kunne fortsette å male. (Wikipedia)

Denne like oppmerksomheten på figur og landskap er sentral for maleriets prerafaelittiske preg. Klare farger og nøye observerte detaljer gir naturen en egen kraft. Tragedien utspiller seg blant planter som fortsetter å vokse.

Millais var bare 22 år. Han var født i Southampton i 1829 og var blitt tatt opp ved Royal Academy Schools som elleveåring, den yngste eleven noensinne, og der møtte han William Holman Hunt og Dante Gabriel Rossetti, som han grunnla Det prerafaelittiske brorskap sammen med. (Wikipedia)

Hvem sto modell for Ofelia?

Millais malte figuren separat i atelieret, der Elizabeth Siddal poserte i et badekar med vann. Det ferdige bildet forbinder den nøye arrangerte stillingen med landskapet utendørs. Det som ser uanstrengt ut, bygger på to forskjellige former for observasjon.

Modellen var Elizabeth Siddal, en yndling blant prerafaelittene, som senere giftet seg med Rossetti. Ifølge Tate poserte hun i løpet av fire måneder i et badekar med vann som ble holdt varmt av lamper under. Da lampene en gang slokket, ble hun kraftig forkjølet, og faren hennes truet med rettslige skritt til Millais gikk med på å betale legeregningene. (Tate)

Kjolen var ekte antikk. I mars 1852 skrev Millais at han hadde kjøpt «en virkelig praktfull gammel damekjole», blomstret over det hele med sølvbroderier, for å male den til Ofelia, og at den hadde kostet ham fire pund, «gammel og skitten som den er». (Tate)

Hva betyr blomstene i Ofelia?

Blomstene bærer betydninger i tillegg til farge. Tate knytter valmuen til døden, tusenfryd til uskyld og stemorsblomster til forgjeves kjærlighet. De små detaljene forbinder naturen med Ofelias historie uten å gjøre hele bredden til ett symbol.

Tates katalogtekst leser de fleste plantene som symboler. Rosene ved Ofelias kinn og kjole, og markrosen på bredden, kan minne om at broren Laertes kaller henne «rose i mai». Pil, nesle og tusenfryd forbindes med forsmådd kjærlighet, smerte og uskyld; fiolene hun bærer som en kjede rundt halsen, kan stå for trofasthet, kyskhet eller de unges død; og forglemmegeier flyter på vannet. (Tate)

Maleriet holder observasjon og litterær fantasi sammen. Vannet kan studeres, og plantene kan navngis, mens figuren hører til en tragedie. Møtet gjør scenen både håndgripelig og urovekkende.

Hvordan ble Ofelia mottatt, og hvor er maleriet i dag?

Da maleriet ble vist ved Royal Academy i 1852, var mottakelsen blandet. En kritiker i The Times syntes det var forskrudd å kaste Ofelia ut i «en gjengrodd grøft», og selv John Ruskin, som støttet Millais og fant teknikken utsøkt, stilte spørsmål ved valget av et landskap fra Surrey. (Wikipedia)

Kunsthandleren Henry Farrer hadde allerede kjøpt bildet av Millais 10. desember 1851 for 300 guineas. Deretter gikk det videre til samleren B. G. Windus, en ivrig kjøper av prerafaelittisk kunst, som solgte det videre i 1862 for 748 guineas. (Wikipedia)

Ofelia var en del av Sir Henry Tates opprinnelige gave til Tate Gallery, og museets kreditlinje oppgir at det ble gitt av ham i 1894. Ifølge Tates samlingsregister er det utstilt i Tate Britain. (Tate)

Bildet har nådd langt. Det preget Ofelias død i Laurence Oliviers film Hamlet fra 1948, Kylie Minogue etterligner posituren i musikkvideoen til Nick Caves «Where the Wild Roses Grow», Lars von Trier fremkaller det i prologen til filmen Melancholia fra 2011, og i 2025 henviste Taylor Swift til det på omslaget til albumet The Life of a Showgirl. (Wikipedia)

Den åpne munnen og hendene holder oppmerksomheten vår ved et liv som ennå ikke helt har stilnet. Skjønnheten rundt henne tar ikke bort sorgen. Den gjør kontrasten mellom figuren og den levende bredden vanskeligere å glemme.