Fortellermodus
Selvportrett med den felespillende Døden
Døden lener seg over Böcklins skulder og spiller fele mens kunstneren lytter med palett og pensel i hånden.
- Böcklin stanser med palett og pensel mens Døden spiller bak ham.
- Maleren ser til siden, oppmerksom og lyttende.
- Dødens hodeskalle kommer til syne tett bak malerens hode.
- Fela har én streng: den dypeste, stemt i G.
- Benete fingre kommer til syne ved siden av malerens mørke skulder.
- Palett og pensel blir i hendene hans under pausen.
Hva viser Selvportrett med den felespillende Døden?
Böcklin stanser med en pensel i den ene hånden og en palett i den andre. Øynene vender seg til siden mens et skjelett lener seg tett inntil bak ham og spiller fele. Redskapene viser at han er maler; den andre skikkelsen bringer dødeligheten inn i selvportrettet.
Verket er malt i 1872 og plasserer begge skikkelsene mot en mørk, nesten tom bakgrunn. Avstanden er liten mellom det levende ansiktet og hodeskallen. Varm hud, bleke knokler og mørke klær gjør forskjellene mellom overflatene uvanlig tydelige.
Hvorfor spiller Døden fele?
Kunstnerens uttrykk er oppmerksomt snarere enn åpenlyst skrekkslagent. Den stillestående penselen og sideblikket antyder et avbrudd, et øyeblikk med lytting. Bildet forteller ikke nøyaktig hva han tenker, men gjør oppmerksomheten hans til en del av motivet.
Døden er så nær at hodeskallen nesten ser ut til å berøre malerens hode. Fela bringer en forestilt lyd inn i det trange rommet. En velkjent musikalsk handling får personifikasjonen av døden til å kjennes nærværende i stedet for fjern.
Museet identifiserer felas eneste streng som den dypeste, stemt i G. Det gir den forestilte musikken et bestemt register. Det gjør også portrettet til et bilde av lytting: en malers ansikt reagerer på noe som et stille lerret ikke kan gjøre hørbart.
Hva betyr skjelettet?
Scenen bygger på memento mori-tradisjonen, der en hodeskalle eller et skjelett minner de levende om døden. Böcklin kombinerer dette velkjente tegnet med redskapene fra yrket sitt. Kunstnerisk arbeid og bevissthet om dødeligheten deler det samme lille rommet.
Alte Nationalgalerie i Berlin, som kjøpte maleriet i 1898, opplyser at Böcklin malte det i München. Han kjente Hans Holbein den yngres dødsdansbilder og restene av den berømte dødsdansen i hjembyen Basel, så memento mori-tradisjonen var kjent for ham. (Staatliche Museen zu Berlin, Alte Nationalgalerie)
Men museet understreker at maleren ikke blir redd: Han lytter, og Døden tar ikke penselen fra hånden hans. Museet leser pausen som et øyeblikk av inspirasjon, en ny vri på det gamle memento mori, og siterer en anmeldelse fra 1898 i tidsskriftet Pan som i bildet hørte ikke et memento mori, men et «memento vivere», en påminnelse om å leve. (Staatliche Museen zu Berlin, Alte Nationalgalerie)
Hvordan komponerte Böcklin selvportrettet?
Mørket fremhever penselen, paletten, ansiktet og fela. Benete fingre kommer til syne ved siden av kunstnerens skulder, nær instrumentet. Uten et vidstrakt miljø som leder blikket andre steder, beveger oppmerksomheten seg mellom maleren og skikkelsen bak ham.
Selvportrettet forblir i en pause. Böcklin holder midlene til å fortsette arbeidet, men akkurat nå lytter han. Bildet lar kunstnerisk skaping og bevissthet om døden stå side om side uten å gjøre forholdet til en enkel instruksjon.
Se det i virkeligheten
Alte Nationalgalerie · Berlin
Sjekk utstilte verk, spesielle datoer og adgangsvilkår.
Offisiell besøksinformasjon ↗Kilder og videre lesning
- Selvportrett med den felespillende Døden — Staatliche Museen zu Berlin, Alte Nationalgalerie
- Kunstnerens biografi: Arnold Böcklin (Wikipedia, engelsk)
- Selvportrett med den felespillende Døden (Wikipedia, engelsk)