Kyklopen

Kyklopen er et maleri av Odilon Redon fra omkring 1914 der den enøyde kjempen Polyfemos kikker fram bak et fjell på den sovende havnymfen Galatea; det tilhører Kröller-Müller Museum i Otterlo i Nederland.

Hva viser Redons Kyklopen?

Et kjempestort øye kommer til syne over åsryggen, mens en liten skikkelse sover blant blomstene nedenfor. Redon fører kyklopen Polyfemos og havnymfen Galatea inn i et landskap som ser ut til å høre til en drøm. Den ulike størrelsen deres virker straks urovekkende.

Øyet trekker til seg oppmerksomheten før kjempens delvis skjulte kropp. Den mørke midten skiller seg ut mot det varmt fargede ansiktet og den bleke himmelen. Det runde hodet kan virke mildt, men det faste blikket kan også føles påtrengende. Bildet gir rom for begge reaksjonene.

Hvorfor er kyklopens øye så stort?

Galatea ligger og sover, uvitende om den som ser på henne ovenfra. Den bleke kroppen er omgitt av tette fargefelt. Kontrasten mellom hennes hvile og hans årvåkenhet skaper spenning uten noen synlig konfrontasjon.

Fargen bærer mye av fortellingen. Blomster, grønt, gult og tåkete former glir sammen til et tenkt terreng. Landskapet kartlegger ikke et gjenkjennelig sted, men lar farge og tekstur bære stemningen i møtet.

Kröller-Müller Museum kaller det unaturlig store øyet den mest iøynefallende delen av maleriet, og forklarer at øyet i Redons kunst ofte er et symbol på menneskesjelen og på den mystiske, ukjente indre verden. Så øyet gjør kanskje to jobber på én gang: det spionerer på Galatea, og det åpner et vindu inn til kjempens egen indre verden. Museet legger til at de uvanlig klare fargene forsterker trusselen fra kjempen, eller rettere sagt fra øyet. Blomstenes sødme opphever ikke faren. Den skjerper den. (Kröller-Müller Museum)

Hvordan komponerte Redon Kyklopen?

Forskjellen i målestokk holder de to skikkelsene atskilt. Polyfemos reiser seg bak åsryggen; Galatea ligger på en liten skjermet plass nedenfor. Fjellet skjuler kjempen og danner samtidig en barriere mellom ham og den sovende skikkelsen.

I myten er Polyfemos’ kjærlighet til Galatea ubesvart: hun elsker Akis. Redon lar denne større historien bli utenfor bildet. Han konsentrerer seg om det å betrakte og gjør en mytologisk episode til et møte med et utfall vi ikke får se.

Hva skjer videre i myten?

Som symbolist brukte Redon fantasi og antydninger til å utforske indre erfaringer. Her kan det overdimensjonerte øyet bli mer enn et anatomisk trekk: det gir selve betraktningen et nesten selvstendig nærvær. Det strålende landskapet gjør den merkelige scenen både tiltrekkende og urolig.

Redon stanser historien før den blir voldelig. I Ovids Metamorfoser forteller Galatea selv hva som skjedde videre. Polyfemos, som synger på en høyde, får øye på henne sammen med Akis, river løs et stort stykke av fjellet og slynger det; det begraver den unge mannen. Blod siver fram under steinen, og Galatea gjør det eneste skjebnegudinnene tillater: Hun forvandler Akis til en bekk som bærer navnet hans. Redon malte ingenting av dette, bare iakttakelsen. Bildet ble laget rundt 1914, omkring to år før hans død i 1916, og Kröller-Müller Museum kaller det et av den symbolistiske kunstens mesterverk. (Perseus Digital Library (Ovid, Metamorphoses 13))

Polyfemos blir stående halvt skjult bak åsryggen mens Galatea sover nedenfor. Avstanden mellom dem lar oss tenke over hans årvåkenhet, hennes uvitenhet og landskapets skjønnhet. Ingen avsluttende gest avgjør disse motstridende inntrykkene.

Detaljene i overblikk

1. 1 En kjempe titter over et fjell. Han er forelsket.
2. 2 Ett enormt øye. For Redon betydde øyet ofte sjelen.
3. 3 Hun er Galatea, en havnymfe, og hun sover. Hun elsker en annen.
4. 4 Søte farger overalt. Museet sier at de gjør ham mer truende.
5. 5 Han er enorm. Hun er bitteliten. Et helt fjell mellom dem.
6. 6 Hos Ovid knuser han kjæresten hennes under en stein. Redon maler bare blikket.

Kilder og videre lesning

• Kyklopen — Kröller-Müller Museum
• Kunstnerens biografi: Odilon Redon (Wikipedia, engelsk)
• Kyklopen (Wikipedia, engelsk)

Utforsk et annet maleri

• Marerittet — Henry Fuseli

  Fuseli forvandler et soverom til en scene av hjelpeløshet, press og overnaturlig frykt.

• Den magiske sirkelen — John William Waterhouse

  Waterhouse gjør magi fysisk gjennom en tegnet sirkel, bevisst holdning, verktøy, røyk og ventende fugler.

• Lucifer — Franz von Stuck

  En vaktsom skikkelse trer frem fra mørket; samlet kroppsholdning og bleke øyne konsentrerer maleriets spenning.

• Den sårede engelen — Hugo Simberg

  Simberg plasserer en bandasjert, såret engel på en båre mellom to alvorlige gutter.

Bla gjennom hver malerihistorie · Ofte stilte spørsmål